Esters bønn og ydmykelse

1

Dronning Ester, i frykt for døden, søkte til Herren.

Queen Esther also, being in fear of death, resorted unto the Lord:

2

Hun la bort sine praktfulle klær og tok på seg sørgeklær. I stedet for kostbare salver dekket hun sitt hode med aske og skitt, og ydmyket kroppen sterkt. Alle steder som gav henne glede, fylte hun med sitt avrevne hår.

And laid away her glorious apparel, and put on the garments of anguish and mourning: and instead of precious ointments, she covered her head with ashes and dung, and she humbled her body greatly, and all the places of her joy she filled with her torn hair.

3

Og hun ba til Israels Gud og sa: Å, min Herre, du alene er vår Konge. Hjelp meg, ensomme kvinne, som ikke har noen hjelper uten deg.

And she prayed unto the Lord God of Israel, saying, O my Lord, thou only art our King: help me, desolate woman, which have no helper but thee:

4

For min fare ligger i mine hender.

For my danger is in mine hand.

Esters påkallelse av Herrens rettferdighet og frelse

5

Fra min ungdom har jeg hørt i familien min at du, Herre, tok Israel ut av alle folkeslag, og våre fedre fra alle deres forfedre, til en evig arv, og du har oppfylt alt du lovet dem.

From my youth up I have heard in the tribe of my family that thou, O Lord, tookest Israel from among all people, and our fathers from all their predecessors, for a perpetual inheritance, and thou hast performed whatsoever thou didst promise them.

6

Og nå har vi syndet mot deg; derfor har du gitt oss i våre fienders hender.

And now we have sinned before thee: therefore hast thou given us into the hands of our enemies,

7

Fordi vi tilbad deres guder. Å, Herre, du er rettferdig.

Because we worshipped their gods: O Lord, thou art righteous.

8

Likevel tilfredsstiller det dem ikke at vi er i bitter fangenskap; de har heller slått hendene sammen med sine avguder.

Nevertheless it satisfieth them not, that we are in bitter captivity: but they have stricken hands with their idols,

9

For å avskaffe det du med din munn har bestemt, og ødelegge din arv, og stenge munnen til dem som priser deg, og slukke glansen av ditt hus og ditt alter.

That they will abolish the thing that thou with thy mouth hast ordained, and destroy thine inheritance, and stop the mouth of them that praise thee, and quench the glory of thy house, and of thine altar,

10

Og åpne munnen til hedningene for å fremme prisene til avgudene, og for å opphøye en kjødelig konge for alltid.

And open the mouths of the heathen to set forth the praises of the idols, and to magnify a fleshly king for ever.

11

Å, Herre, gi ikke din stav til dem som ingenting er, og la dem ikke le av vårt fall, men vend deres plan mot dem selv, og gjør ham til et eksempel, den som har begynt dette mot oss.

O Lord, give not thy sceptre unto them that be nothing, and let them not laugh at our fall; but turn their device upon themselves, and make him an example, that hath begun this against us.

12

Husk, Herre, vis din kraft i vår nød, og gi meg styrke, å Konge over nasjonene og Herre over all makt.

Remember, O Lord, make thyself known in time of our affliction, and give me boldness, O King of the nations, and Lord of all power.

13

Gi meg veltalende tale foran løven; vend hans hjerte til å hate den som kjemper mot oss, slik at det blir en slutt på ham og alle som er enig med ham.

Give me eloquent speech in my mouth before the lion: turn his heart to hate him that fighteth against us, that there may be an end of him, and of all that are likeminded to him:

14

Men frels oss med din hånd, og hjelp meg, som er forlatt og har ingen annen hjelp enn deg.

But deliver us with thine hand, and help me that am desolate, and which have no other help but thee.

Esters avskjed fra hedenske skikker og hennes trofasthet

15

Du vet alt, Herre; du vet at jeg hater de urettferdiges glans og avskyr sengen til de uomskårne og alle hedningene.

Thou knowest all things, O Lord; thou knowest that I hate the glory of the unrighteous, and abhor the bed of the uncircumcised, and of all the heathen.

16

Du vet om min nødvendighet: for jeg avskyr tegnene på min høye status, som er på mitt hode de dagene jeg viser meg, og at jeg avskyr det som en uren fille, og at jeg ikke bærer det når jeg er privat for meg selv.

Thou knowest my necessity: for I abhor the sign of my high estate, which is upon mine head in the days wherein I shew myself, and that I abhor it as a menstruous rag, and that I wear it not when I am private by myself.

17

Og at din tjenestepike ikke har spist ved Amans bord, og at jeg ikke har verdsatt kongens fest, eller drukket vinen av drikkofrene.

And that thine handmaid hath not eaten at Aman's table, and that I have not greatly esteemed the king's feast, nor drunk the wine of the drink offerings.

18

Heller har ikke din tjenestepike hatt glede siden den dagen jeg ble brakt hit til denne dag, annet enn i deg, å Herre, Abrahams Gud.

Neither had thine handmaid any joy since the day that I was brought hither to this present, but in thee, O Lord God of Abraham.

19

Å, du mektige Gud over alle, hør den forlattes stemme og befri oss fra de onde, og fri meg fra min frykt.

O thou mighty God above all, hear the voice of the forlorn and deliver us out of the hands of the mischievous, and deliver me out of my fear.